Sorgens kammer (del II)

Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra Drakk jeg for meget av livhåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - Som er mitt I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammes rundt min nakke Stumme vitner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte Denne intense dragning mot dødens portaler (Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidenes morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen