Stormblåst

Gjennom tidløse morkne drømmer I fuktig høstvind over langstrakte vidder Mot Sorias fjellheim Kommer jeg, en fandens ridder Glatt er runen på det høye fjell Gnidd vekk av regn og vind Dragende kraft av ondskap lurer Her ved trollheims muldne grind Fortumlet av dette mørke byggverk Med røvet gull fra lysets pakt Brukt som spott til å senke Deres murer Vi grunder over dette riket Så vakkert fylt med tidløs skumring Som en stjerne i tomsindighetens juv Det bringer frem en nattlig mimring Over tanker fra en vissen tid Drott til himmels er det reist Av tidens endeløse svarte minner Stormblåst ut av det sorte indre Har bergflint rullet fra mo til kneis Undring og angst samler seg i natten I mørket som ruver om spiret For ingen dag kan veien Intet lys kan luske frem Der sorg har beseiret all glede Og bygd et land på menneskets jord Fylt med iskald prakt og heder