Ecclesiastes (A Vernal Catnap)

Forgjeves sier forkynderen, forgjeves og forgjengelig, alt er forgjeves Hva har mennesket igjen for sitt strev? For alt å streve med under solen? Slekter går, og slekter kommer men, jorda er alltid den samme Solen går opp, og solen går ned Så lengter den tilbake til stedet da den går opp Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord Mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen Alle elver renner ut I havet, men havet blir ikke fullt Dit elvene før har rent, fortsetter de å renne Alle ting går sin strevsomme gang Menneskets ord strekker ikke til Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre... Det som har skjedd skal atter skje, og det som ble gjort skal gjøres på nytt... Intet er nytt under solen Blir det sagt om noe, se, dette er nytt, har det likevel hendt I tidligere tider lenge før oss Ingen minnes det som før har hendt, og det som skal komme vil heller ingen minnes I slektene som følger To everything there is a season And a time to every purpose under the heaven A time to be born, and a time to die A time to plant, and a time to pluck up what has been planted A time to kill, and a time to heal A time to break down, and a time to build up A time to weep, and a time to laugh A time to mourn, and a time to dance A time to cast away stones, and a time to gather stones together A time to embrace, and a time to refrain from embracing A time to get, and a time to lose A time to keep, and a time to cast away A time to rend, and a time to sew A time to keep silence, and a time to speak A time to love, and a time to hate A time of war, and a time of peace